Jeg elsker scenen. Likevel er det noe som holder meg tilbake. 

Denne uka øvde jeg på signaturforedraget mitt som jeg skal holde om litt over en uke. Å holde foredrag er noe av det morsomste jeg vet. Jeg har et budskap jeg vil dele, og jeg har stor glede av å stå på scenen. 

Allikevel så kjente jeg at jeg har motstand i meg mot å øve på foredraget. Jeg bruker ikke Powerpoint eller andre hjelpemidler. Jeg synes det er spennende å la historier bære foredraget, og da er det smart å kunne foredraget utenatt. 

All den tiden jeg var i teatret så var det på samme måte. Skuespillerne skapte best karakterer når manuset var innøvd. Det gir en helt annen frihet. 

Jeg fikk altså opp motstand i dag når jeg skulle øve inn mitt nye foredrag. Det som ble klart for meg er at denne motstanden er en gammel frykt for å være usynlig når jeg snakker til publikum. Du leste riktig, ikke frykt for å være synlig, men frykten for å være usynlig.

Jeg vet, det ville vært mer forståelig om det var frykt for å være synlig, men jeg er ikke redd for det. Jeg er redd for at det jeg sier ikke skal bli forstått og at budskapet ikke skal nå frem.  

Når jeg vokste opp, fikk jeg ofte silent treatment. Mamma kunne slutte å snakke til meg i flere dager.

Når hun var stille, visste jeg at jeg hadde gjort noe galt i hennes øyne. Jeg visste bare ikke hva jeg hadde gjort galt.  Kjeften kunne komme etter noen dager, og tidspunktet var alltid uforutsigbart.

Stillheten var ladet med sinne.

Jeg gikk i frys og ville gjøre minst mulig ut av meg. I dagevis var jeg usynlig for mamma. 

Jeg lærte å lese signaler sånn at jeg kunne være forberedt, i alle fall litt forberedt, på sinnet som kom etter noen dager. 

Jeg vet jo ikke hvordan publikum reagerer og for det meste sitter de der og lytter. Det er bare det at når de lytter så kan det se ut som om de ikke er så interessert. Da blir jeg stresset. Det er som om jeg er tilbake i barndommen. 

Når jeg jobber med manuset så lever denne frykten i meg og jeg går i frys; lar vær å øve, lar vær å lære meg manuset utenatt. Inni meg lever det en forestilling om et publikum er stille, ingen reaksjon, ikke en mine. Jeg kan kjenne igjen frykten fra barndommen: “Jeg blir straffet for å være meg.”

Jeg vet at mamma vokste opp med alkohol og vold i nær relasjon og hun slet med det hun hadde arvet fra sin mor. Jeg ser hvordan hennes smerte fikk et liv videre i meg, gjennom frykten for å være usynlig, ikke høre til.  

Lar jeg vær å øve så får denne følesesarven rett: 

Jeg har ingenting på en scene å gjøre.

Når motstanden mot å øve dukker opp, vet jeg mer om hva den handler om. Jeg kjenner historien bak frykten for stillhet. Jeg ser også hvordan det å følge den frykten kan føre meg tilbake til en gammel fortelling  om meg selv.

Jeg kan øve likevel. Gi budskapet mitt en form. La stemmen min få plass, og skape nye erfaringer med det å stå foran et publikum.

Feel the fear and do it anyway!

Sånn arbeider jeg med min egen følelsesarv: Jeg ser hva jeg har med meg, og velger hva jeg vil føre videre.

Hva fra mor og far lever videre i din hverdag i dag?

Den 22. november inviterer jeg til seminaret «Følelsesarven – arven etter mor og far», med foredrag, panelsamtale og dialog.

Du kan delta på Litteraturhuset i Oslo kl. 14–17, eller følge seminaret på nett.

Early bird til Litteraturhuset koster 250 kr til og med 15. oktober. Deretter er prisen 350 kr. Nettvisning koster 250 kr, også etter fristen.

Les mer og kjøp billett her: 

Følelsesarven, seminar på Litteraturhuset