Jeg er ikke nervøs lenger….. 

Jeg står på en scene i et bydehus og jeg kjenne at denne scenen har bært mange gode talere og taler. 

Denne helgen er jeg toastmaster for en venninne som fyller år. Jeg skal holde i trådene sånn at talene stokkes bra. Jeg er ikke nervøs. Jeg kjente heller ikke at jeg har grudd meg for å gå opp på talerstolen.

Jeg hadde forberedt meg, litt. Jeg hadde skrevet ned hva jeg skulle si, hva jeg hadde lyst til å farge selskapet med, og ikke mist hvordan jeg ville hylle jubilanten

Men når jeg stod der, trakk jeg meg.

Noe inni meg sa: Dette blir for mye. Det blir for rart. Det er ingen som kommer til å forstå det.

Så jeg lot være å si det jeg hadde skrevet ned. Selv om det er akkurat dette jeg verker etter å dele med verden.

Det jeg verker etter å dele

Er at alle har kraften i seg til å skape vakre liv og til å skape vakre øyeblikk sammen med andre. At det de har å si, betyr noe. At deres egne tanker, meninger og betraktninger har verdi.

Samtidig ser jeg hvordan det indre manuset styrer hva jeg sier, og hva jeg lar være å si. Følelsesarven er hvem vi tror vi er i denne verdn, og hvilken plass vi gir oss selv.

Der stod jeg og gjorde nettopp det jeg ønsker å sette ord på.

Jeg hadde noe jeg ville dele om jubilanten. Så kom den indre kritikeren, og jeg lot deres manus styre showet.

Sangen jeg holdt tilbake

Jeg hadde til og med laget en sang til henne.

Men jeg tenkte at den var for enkel. Så den holdt jeg også tilbake.

I etterkant delte jeg sangen med henne. Hun ble skikkelig begeistret.

Det var da det slo meg at jeg holdt tilbake fordi jeg enten tenkte at det var for enkelt eller at det var for komplisert. Jeg hadde vurdert sangen som for enkel før hun fikk anledning til å høre den.

Det jeg lærte der og da var - så lenge du deler fra en god intensjon, godheten i deg selv så er alt du deler en suksess. Det blir tatt i mot med samme energi som du sender den ut med. 

Det jeg skal si, har spor av min sjel

Når jeg står på en scene eller en talerstol, handler det ikke om meg lenger, at jeg må prestere bra, at jeg må bli likt. Det er derfor jeg ikke blir nervøs fordi jeg er der for min venninne. Når jeg står på en foredragscene så er jeg der for et budskap som er større enn meg. 

Men så handler det om meg allikevel.

Det jeg skal si, har røtter i min sjel.

Jeg deler gjerne praktiske ting. Jeg formidler det andre har sagt, leser dikt og bruker tekster andre har skrevet. I det øyeblikket jeg skal blotte mine egne meninger, mine egne betraktninger og mine egne tanker, stopper det opp.

Det er noe annet å stå der med ord som kommer fra meg selv. Da deler jeg også noe av hvem jeg er.

Og i helgen trakk jeg meg akkurat der.

Arven om å holde meg usynlig

Jeg vet at en av grunnene er at jeg trenger mer trening i å snakke fra sjelen til mennesker jeg ikke kjenner.

Den andre grunnen er arven jeg har etter min mor: Være usynlig. Ikke ta plass. Ikke tro at du kan dette.

Dette er en del av mitt indre manus. I helgen kom det til uttrykk gjennom tanker som hørtes ut som vurderinger av det jeg hadde laget:

"Det blir for mye." 

"Det blir for rart."

"Det er for enkelt."

Jeg stod rolig på scene, samtidig som disse tankene begrenset det jeg ga meg selv lov til å dele.

Følelsesarven har fremdeles makt over meg, så lenge den begrenser meg. 

Ytringsmot når ordene er mine egne

Det får meg til å tenke over hva ytringsmot betyr i praksis. For meg handler det også om å gi mine egne tanker og meninger en stemme. Å la det jeg verker etter å dele, faktisk få komme ut.

Jeg ønsker å formidle at kvinner er viktige og verdifulle, at stemmen deres er viktig og verdifull, bidraget til verden og budskapet er viktig og verdifullt. Da kan ikke jeg selv holde tilbake. Jeg har sett det før i meg selv, men denne gangen så jeg det enda tydligere fordi nervøsiteten ikke skygget over denne delen av mitt indre manus. 

Jubilantens begeistring for sangen min ga meg en erfaring å ta med videre. Det jeg holdt tilbake, var noe hun satte stor pris på å få.

Hva har du hatt lyst til å si, men holdt tilbake fordi ditt indre manus allerede hadde bestemt hvordan det ville bli mottatt?

Den 22. november inviterer jeg til «Følelsesarven – arven etter mor og far», med foredrag, panelsamtale og dialog om følelsesarven, ytringsfrihet, ytringsansvar og ytringsmot.

Kom og hør mer om hvordan du kan avsløre ditt eget indre manus.

Vi møtes på Litteraturhuset i Oslo kl. 14–17. Du kan også følge seminaret på nett.

Fysisk deltakelse: 350 kr. Nettvisning: 250 kr.

Les mer og kjøp billett her: 

Følelsesarven, seminar på Litteraturhuset