Er du bitt av forklaringsyndromet?

Du har et viktig budskap som du ønsker å dele med verden. Du har erfaring, kunnskap og en personlig historie som driver deg. Du er klar for å dele din reise med publikum. Du er klar for å inspirere og skape indre skift hos en annen. 

Så kommer tanken: Hva om ingen forstår meg? Hva om jeg blir misforstått?

I foredraget begynner du å forklare. Legger til en nyanse. Viser enda en side av saken. Du vil at ALLE skal forstå, og fortsetter til du har fått med alle fasettene. Foredraget ditt blir en forelesning i stedet for en opplevelse av nye muligheter, og en reise sammen med deg. 

Du lider av et kronisk forklaringssyndrom som kan virke ukurelig. 

Det er helt klart meg, og i veiledningen jeg har ser jeg flere som er bitt av forklaringssyndromet. Det er en lei tendens til å ville forklare og forsvare det meste. Det er som om det ligger et lag mellom deg og publikum, et slør som demper budskapet ditt. 

Denne uken så jeg hvordan mitt forklaringssyndrom  påvirker foredraget jeg skriver på.

Da jeg vokste opp, var det som om ingen hørte hva jeg sa.

Jeg hadde mye vondt i et kne, og vi var stadig hos legen. De fant ingenting galt. Jeg visste at jeg hadde vondt, men siden de ikke fant noe, opplevde jeg at ingen trodde på meg.

Nå i voksen alder ser jeg det som et rop om oppmerksomhet, et ønske om å bli sett som kom til uttrykk gjennom et vondt kne.

Jeg hadde også mange tanker om livet. Tanker jeg gjerne ville dele, men som jeg opplevde at ingen egentlig brydde seg om. Når noen hørte på, korrigerte de meg som oftest.

«Jeg er misforstått» fikk stadig bekreftelse i livet mitt.

I voksen alder kan den samme følelsen dukke opp på en Zoom-samtale eller en nettverkssamling. Jeg sier noe og får ingen respons. Det er helt stille. I mitt system tolkes stillheten som at jeg er misforstått og jeg får panikk.

I foredraget vil jeg helst unngå å bli misforstått så jeg vil gjerne forklare og forsvare budskapet så godt som mulig.

Problemet er at jeg skaper at jeg ikke blir forstått. 

«Jeg er misforstått» er følelsesarven jeg bærer med meg. En historie skapt i generasjoner før meg, som lever i meg som en følelse og som styrer valgene mine idag.

Det gjør at budskapet mitt blir mer komplisert i forsøket på å gjøre det forståelig.

På lørdag hadde jeg en samtale med mentoren min.

Gjennom samtalen skjedde det to ting: Jeg kunne høre mine egne begrensninger, og jeg kunne se den røde tråden i foredraget.

Helt mot slutten pekte han på en setning jeg hadde skrevet:

«Bak enhver kvinne finnes en mor og en far.»

«Den setningen skaper relevans i foredraget ditt», sa han.

Da fikk jeg en aha-opplevelse.

Jeg hadde trodd at det å gjøre foredraget relevant krevde forskning, statistikk eller en god historie. At jeg måtte bygge en forklaring som viste publikum hvorfor dette angikk dem. Et typisk symptom på forklaringsyndromet. 

Her var det to ord som åpnet forbindelsen, ikke flere paragrafer:

Mor og far.

Hver kvinne i rommet har sin egen historie knyttet til de ordene. Hun kan umiddelbart se seg selv i det jeg snakker om. Setningen inkluderer henne fordi den beskriver noe som allerede finnes i hennes eget liv.

Relevansen var der allerede. 

Det enkle er oftes det beste. 

Jeg så begynnelsen av foredraget mitt mye klarere. Det var nok til at jeg med letthet kunne skrive resten på en liten time.

Kuren for å komme seg ut av forklaringsyndromet for meg er å ha en mentor. En mentor som ligger langt foran i løypa. En som viser vei, står langs løypa og heier, og som jeg kan dele med og få tilbakemeldinger fra. Gjennom samtalen fikk jeg øye på både forklaringsbehovet mitt og det enkle som allerede skapte forbindelse til publikum.

Jeg kunne ha tillit til det som kom til meg, og til min faglige bakgrunn. Jeg kunne sette det sammen på en måte som gir publikum en reise i seg selv uten å komplisere det. 

Som kvinnelig foredragsholder eller formidler kan du kjenne etter hva som driver deg når du legger til enda en forklaring. Er det budskapet som trenger utdyping, eller følelsen av at du må forklare deg for å bli forstått?

Når jeg ser historien som styrer meg, kan jeg erklære noe nytt for meg selv:

«Budskapet mitt er kraftfullt og enkelt.»

Fra denne overbevisningen velger jeg hva foredraget trenger. Jeg har tillit til min egen formidling og til at publikum finner det som er viktig for dem.

Søndag 22. november kl. 14.00–17.00 inviterer Rev. Dr. Lill Legård og Jan Hopland til seminaret Følelsesarven – ytringsfrihet, ytringsansvar og ytringsmot på Litteraturhuset i Oslo.

Gjennom to personlige foredrag og en panelsamtale utforsker vi hvordan det vi har arvet fra mor og far, former hva vi sier og mener – og hva som blir mulig når vi setter ord på det som tidligere har vært fortiet.

Klikk på lenken og kjøp billett til early bird-pris før 15. oktober 2026:

NOK 250 pr person.

Følelsesarven, seminar på Litteraturhuset