Er du din egen verste fiende?  

Hva skjer når undertrykkelsen går i arv fra mor til datter?

“Forestill deg at du er 19–20 år gammel. Du blir gravid og føder ditt første barn. To år senere er du gravid igjen. Og igjen. Og igjen. Helt til du har født ti eller flere barn og kroppen din ikke klarer mer. Mest sannsynlig vil flere av barna dine dø før de når voksen alder. Dette var virkeligheten for mange kvinner på slutten av 1800-tallet.”

Slik startet Hege Duckert foredraget som hun holdt før teaterforestillingen om Katti Anker Møller, en av Norges mest radikale kvinnesaksforkjempere. 

Katti Anker Møller nektet å godta at kvinnen skulle være en «fødemaskin».

År etter år skulle kvinnens kropp være bolig for et nytt barn. Hun skulle føde, amme, stelle, pleie og forsørge. Når kroppen var utslitt, var det fremdeles barn som trengte henne.

Det var kvinnens lodd.

Da kvinnebevegelsen kjempet for stemmerett, var et av argumentene mot kvinners politiske deltakelse:

Hvem skal mate barna dersom kvinnene også skal engasjere seg i politikken?

Tenk på det.

Kvinnen var så uløselig knyttet til rollen som mor og omsorgsperson at hennes deltakelse og ytringer i samfunnet ble betraktet som en trussel mot familien.

Katti Anker Møller utfordret denne forestillingen. Hun kjempet for kvinners rett til å bestemme over egen kropp, for seksualopplysning og for å forhindre barnedrap.

Hun snakket foran internasjonale forsamlinger og ble hedret for sitt mot, men det var ikke bare medgang. Før det internasjonale gjennombruddet ble hun avvist av sine egne. Hun var for radikal. 

Når undertrykkelsen går i arv

Mot slutten av forestillingen trådte generasjoner av kvinner frem på scenen. De sang om forbindelsen mellom mor og datter.

Jeg kjente undertrykkelsen. Jeg kjente historiene til kvinnene som hadde gått foran oss. Og jeg kjente kraften i Katti Anker Møller.

Det var en sterk opplevelse.

Vi lever i en annen tid nå. Kvinner har stemmerett, rett til utdanning, økonomisk selvstendighet og langt større frihet til å bestemme over egne liv.

Likevel lever forestillingen om kvinnen som mor, omsorgsperson og den som skal ofre seg for familien videre.

Vi ser det blant annet i tradwife-bevegelsen og i konservative kristne miljøer hvor morsrollen løftes frem som kvinnens fremste oppgave. I enkelte miljøer er abort uakseptabelt, og store barneflokker fremheves som et ideal. Hvis en kvinne selv ønsker å leve slik, er det hennes valg.

Men hva skjer når valget egentlig er en videreføring av det hun har lært at en kvinne skal være?

Når det ligger en usynlig forventning i slektslinjen: Det er slik kvinnene i vår familie har levd. Det er slik vi gjør det. Det er slik en god kvinne skal være.

Da er det interessant å undersøke hvor fri kvinnen egentlig er.

Hva gjør følelsesarven med kvinners ytringsmot?

Når kvinner gjennom generasjoner har lært at de skal være beskjedne, lydige, tilpasse seg og sette andre foran seg selv, kan disse historiene leve videre i det underbevisste.

En kvinne kan ha et viktig budskap, omfattende kunnskap og mange års erfaring, men likevel holder hun seg tilbake.

Hun kan frykte å provosere, bli mislikt eller bli oppfattet som dominerende. Hun kan pakke inn budskapet sitt, forklare og forsvare det så grundig at kraften i det forsvinner.

Hun har ytringsfrihet, men følelsesarven begrenser ytringsmotet hennes.

Hva gjør følelsesarven med kvinners ytringsansvar?

Dersom kvinner fortsetter å formidle fra nedarvede forestillinger om at de er mindre verdt, skal være beskjedne og helst sette andre først, risikerer de også å videreføre disse historiene til sine barn.

En mor gjør det gjennom det hun lærer datteren sin. En lærer gjennom det hun formidler til elevene. En foredragsholder gjennom budskapet hun bringer ut i verden.

Ytringsansvar handler dermed også om å bli bevisst hvilke historier vi viderefører gjennom det vi sier, lærer bort og formidler.

Katti Anker Møller utfordret forestillingene som begrenset kvinnene i hennes samtid. Hun tok ytringsansvar gjennom å formidle et  budskap som kunne skape samfunnsendring, og hun viste ytringsmot ved å stå i motstanden det utløste. 

Når du går på scenen, viderefører du historiene som har begrenset kvinnene i din slektslinje, eller formidler du fra et sted i deg selv som bryter med følelsesarven?

Kan du være din egen verste fiende?

Vi snakker ofte om hvordan menn har undertrykt kvinner gjennom historien. Og det har de.

Men hva med kvinnene som selv opprettholder indre historier som begrenser dem?

Mødrene som lærer døtrene å være beskjedne. Kvinnene som lærer andre kvinner å sette alle andres behov foran sine egne. Kvinnene som dømmer andre kvinner fordi de velger annerledes.

Jeg tenker på Stockholm-syndromet som en interessant parallell. Hvordan et menneske kan identifisere seg med den som utøver kontroll, og etter hvert begynne å forsvare det som begrenser egen frihet.

Hva om vi ser dette i lys av generasjonshistoriene våre?

Hva skjer når en kvinne har levd så lenge innenfor en bestemt forståelse av sin egen verdi at hun begynner å opprettholde den samme forståelsen hos døtrene sine?

Vi arver historiene om hvem vi er, hva vi er verdt, hvilken plass vi har i verden, hva vi har lov til å ønske oss, og hva vi har lov til å si og hvor.

Vi har endret lovene. Men har vi endret bevisstheten?

Disse indre historiene lever videre som et indre manus, lenge etter at de ytre omstendighetene har forandret seg. Lenge etter at lovverket har endret seg.

Vi sier ofte at det fremdeles er mye arbeid som gjenstår før kvinner og menn er likestilte.

Jeg vet ikke om jeg er enig i det. 

Jeg tror ikke det handler om likestilling gjennom lovverk. Jeg tror det handler mer om å gjøre den indre jobbet, skrive om på disse arvede historiene som hun forteller seg selv. 

Det neste store skiftet må skje på innsiden.

For hva hjelper det at en kvinne har rett til utdanning, karriere og økonomisk selvstendighet dersom hennes indre manus forteller henne at hun er mindre verdt enn andre, at hun må tilsidesette seg selv og helst ikke være så synlig?

Hva hjelper det at hun har muligheten til å ta plass dersom hun har lært at hennes oppgave er å gjøre plass for alle andre?

Hvordan skal hun satse på seg selv dersom hun innerst inne tror at hennes tid er mindre verdifull enn andres?

Og hvordan skal hun eie sin egen kraft dersom hennes verdi først og fremst ligger i hva hun kan gjøre for andre?

Det er verdifullt å hjelpe andre. Det er verdifullt å være mor, kone og omsorgsperson.

Men kvinnens verdi eksisterer også uavhengig av hva hun gjør for andre. 

Hun er verdifull i kraft av å være seg selv.

Det er dette bevissthetsskiftet jeg mener vi trenger.

For dersom en kvinne fremdeles bærer på indre historier om at hun skal ofre seg, tie, tilpasse seg og gjøre seg mindre, vil hun fortsette å formidle fra denne gamle fortellingen om hvem hun skal være.

Og kanskje lærer hun datteren sin å gjøre det samme.

Slik lever følelsesarven videre.

Hvilken indre historie skal stoppe hos deg?

Katti Anker Møller utfordret sin tids forestillinger om hva en kvinne skulle være. Hun nektet å godta at kvinners liv skulle begrenses til å føde barn og tjene familien. Hun brukte stemmen sin til å skape en ny virkelighet for kvinnene som kom etter henne.

I dag har vi friheter hun kjempet for.

Men vi har også arvet historiene fra kvinnene som levde før oss. Historier om plikt, oppofrelse, lydighet, skam og verdiløshet.

Vi kan fortsette å leve fra disse historiene. Vi kan også bli bevisste på dem og velge hvilke vi ønsker å føre videre.

Det krever at vi retter blikket innover.

At vi undersøker hva vi har lært om oss selv. At vi våger å utfordre det som har vært familiens sannhet gjennom generasjoner.

For den neste store kvinnekampen handler også om det som foregår på innsiden.

Vi har kjempet for retten til å bestemme over våre egne liv. Nå må vi undersøke hvilke historier vi fremdeles lar bestemme over oss.

Så jeg vil stille deg et spørsmål:

Er du din egen verste fiende? Hva er det i din slektslinje som holder deg tilbake fra å ta scenen?

Bli med på seminaret Følelsesarven – arven etter mor og far søndag 22. november kl. 14.00–17.00.

En ettermiddag med personlige foredrag, engasjerende samtaler og nye perspektiver på følelsesarven, ytringsfrihet, ytringsmot og ytringsansvar.

Du kan delta på to måter:

• Fysisk: På Litteraturhuset i Oslo.
• Online: Følg seminaret direkte via strømming, uansett hvor du befinner deg.

Les mer og kjøp billett her