En ensom jul...

Den første julen jeg hadde bestemt meg for å være alene kommer jeg ALDRI til å glemme. 

Julen er for mange gaver, familie, glede og god mat. Alle vet vi at det ikke alltid er sånn, fordi for noen er julen rene helvete (unnskyld ordbruken, men det kan ikke sies bedre).

Du vet nabogutten som alltid var et problem. Han var høylydt i klassen, han hørte ikke på læreren og var frekk mot nesten alt og alle. Han gjorde alltid noe galt, alltid trøbbel med han. Han var den gutten alle fryktet, og som alle foreldrene snakket om. "Den gutten burde hatt en bedre oppdragelse. Han er jo helt ustyrlig." 

Det de voksne snakket om smittet over på barna, og sammen skaper de en kløft mellom seg og gutten. Barna møter gutten med samme holdninger som foreldrene, med frykt fordi de ikke skjønner hva som egentlig er i ferd med å skje. Eller kanskje de syns synd på gutten, og sendte han noen varme tanker. De ga noen ekstra slanter til Kirkens Bymisjon fordi de vet at der er det hjelp å få for sånne som han. 

Hver jul var en stor fest hjemme hos gutten. Faren inviterte alle kameratene sine for å feire sammen med dem. Festen startet på lille julaften og sluttet på første nyttårsdag. Hver jul følte han seg like ensom og like redd som julen før. 

Etter som årene går vokste gutten til. Han hadde lært at verden er et fiendtlig sted og det er det han manifesterte; venner som speilet galskapen på innsiden av han. Situasjoner som bekreftet at han ikke er noe tess. Den dagen han ble fengslet så var det fengslet han følte på innsiden blitt til virkelige metalldører og vindu med gitter. Friheten som vi tok fra han fordi vi trodde vi gjorde det rette med å ekskludere han enten ved å syns synd på han, eller ved å distansere oss fra han. 

Den første julen jeg hadde bestemt meg for å være alene var like ensom som de julene jeg var sammen med familien.Jeg var 22 år gammel og glemmer den aldri, fordi nå var det synlig hvor ensom jeg var. Med familien så var det ikke synlig. Dagene før jul var jeg ute å handlet slik som alle andre, og det var en gjennomtrengende smerte på innsiden som ikke kan beskrives.

Jeg lengtet etter at mamma skulle ringe meg å si at hun gjerne ville ha meg hjemme i julen. Hun ringte aldri. 

Uansett om mennesker rundt meg syns synd på meg eller tok avstand til meg så hjalp det ikke. Jula blei ikke bedre av være sammen med andre. Det lettet nok på deres samvittighet og reddet dem fra sin egen frykt for å være alene i julen. 

For å komme ut av ensomheten måtte jeg gjøre en inside jobb med livet som den beste læremester. Jeg måtte selv ville noe annet liv for meg selv, først da kunne jeg ta imot hjelp.

Helt først var det rommet og kjærligheten som Kundalini yoga ga som åpnet meg. Jeg kunne være meg selv og ble sett for de gode kvalitetene jeg hadde, ikke ensomheten og frykten som regjerte mitt indre.

Jeg var som denne gutten, bortsett fra at jeg har aldri vært buret inne i et fysisk fengsel. Jeg sonet en dom i frihet for valg jeg hadde tatt utifra smerten på innsiden. Jeg var hard, sint og utilgjengelig for både endring og andre. 

Det var i møtet med Kundalini Yoga at endringen virkelig begynte å skje. Det var Kundalini Yoga som myknet meg opp, som åpnet hjertet mitt, og gjorde det mulig for meg å ta imot andre menneskers gode tanker, velmenende ord og gester. Veien tilbake til livet har vært frustrerende, smertefull, oppjagede, lovende, morsom og en salig tålmodighetsprøve. 

I år skal jeg også være alene, og nå vil jeg ikke ha det på no annet vis nesten. Jeg pynter meg, av til går jeg i kirken, lager pinnekjøtt, snakker og danser litt med katten. Sammen åpner vi pakker, katten og jeg, og koser oss som bare det. 

Ensomheten forsvant på en reise i India for noen år siden og siden da har jeg ikke følt på den smertefulle ensomheten, men den gode, nære, varme ensomheten. 

I år blir det en jul alene, med den gode, varme ensomheten. 

Det er i sannhet et mirakel, en gave fra oven som en betryggende bekreftelse på at all den jobbingen jeg har gjort på innsiden gjennom alle år, faktisk har vært verdt det. 

God Jul!