Det startet med et lån på 10 000,-. Jeg var 18 år og det var absolutt livsviktig at jeg fikk dette lånet. (Det var iallfall slik det føltes for meg når jeg tenker tilbake.)
Jeg gikk med mot i brystet, og ungt vett i panna inn i banken. Jeg var nervøs og ganske så redd for dette Monsteret kalt en Bank, men jeg gikk inn.
Alle årene jeg hadde sett mamma gå med frykt i blikket og en bunke regninger under armen på vei til banken så trodde jeg banken var et farlig sted.
Jeg måtte ha dette lånet, det stod jo om livet, så jeg forserte den faren uten å nøle.
Jeg søkte altså om et lån på 10 000,- og det var noen usedvanlig nervepirrende timer før jeg fikk svar på at jeg hadde fått lånet innvilget.
Endelig! Lånet ble innvilget. Gjett om jeg var glad. Jeg var helt ubegripelig glad. Nå hadde denne eksistensielle krisen løst seg, og jeg var i himmelen.....
Det skulle ta bare noen få dager før en ny følelse kom krypende; bekymring - kom jeg noen gang til å få betalt disse pengene tilbake? Jeg var bekymret for om jeg greide å betale avdragene. Jeg hadde en stor tung klump i magen som aldri forsvant. Den var der når jeg sov, når jeg var våken, når jeg spiste, når jeg snakket med andre folk... Hele tiden var den der - denne utemmede følelsen om at det kom til å gå galt...
Men vet du? Jeg greide det. Jeg betalte hele lånet. Jeg var så lettet og igjen var jeg i himmelen.
De fleste lærer av slike sjelsettende opplevelser, bare ikke jeg. På et sjeleplan har jeg valgt et liv med ufattelig mange utfordringer og en dårlig start. Ubehaget var min normal. Det var dette som var mitt emosjonelle fundament. Det var det jeg kjente som trygghet.
Det tok ikke lang tid før jeg hadde tatt et nytt lån. Dette var også en situasjon på liv og død, trodde jeg. Jeg kan ikke helt huske hva som var så liv-død over det, men jeg husker godt den anspente følelsen av å måtte ha disse pengene ellers gikk det galt. Jeg minte meg selv på at sist gang hadde det gått bra. Jeg betalte alt tilbake den gang, så det burde gå greit denne gangen også.
Samme digge glade følelsen kom også denne gangen når jeg fikk lånet innvilget. Den samme truende og bekymringsfulle følelsen hang over meg mens jeg betalte ned på lånet, også denne gangen. Historien hadde repetert seg, men når alt var betalt så var det glemt.
Jeg leste et sted at du måtte bruke penger for å få penger. Det var virkelig tatt ut av kontekst, fordi jeg trodde at det gjaldt alt. Affirmasjonen burde vært; Jeg har nok. Jeg har masse penger og bruker dem smart sånn at de vokser." I stedet var min affirmasjon: "Jeg har ikke nok. Jeg må bruker mer for å få penger." Å være smart med penger er også kalt; god business strategi. Det var bare det at jeg hadde ingen business, alt var på privaten. De pengene jeg hadde i lomma mi de vokste ikke. Hullet ble bare større og større. Til slutt måtte jeg grave store hull i bakken for å finne penger, også kalt mer gjeld.
I mange år var dette mitt mantra; "Jeg må bruke penger for å få penger." Jeg levde over evne og lånene vokste seg større og større. Jeg ville så gjerne passe inn, være snill med alle, være vellykket... På et tidspunkt brukte jeg kreditkortet som bank også for å være snill med andre. Det var virkelig ikke mye vett i panna på meg lenger.
Jeg hadde studielån fra utdannelse i Norge og Australia. Jeg hadde lån for å hjelpe min dopavhenige kjæreste (nå eks) og datteren hanns. Jeg tok lån for å ta en masterklasse i business som var prematur, altså jeg var ikke moden for masterklassen. Jeg tok opp lån for å reise på ferie, for å kjøpe joggesko, for å kjøpe dyre sko, for å betale innskudd, for å kjøpe kjole til jul. Jeg brukte lånte penger for å reise, investere og ha det gøy. Jeg ga fra en tom kopp, og jeg ble tappet for energi av bekymringer, av å desperat lete etter hvor jeg skulle finne neste lån.
Når jeg ser meg tilbake, så er mitt forhold til penger et klassisk avhenighetsforhold. Jakten på å opprettholde et ubehag som var installert i meg fra barnsben, og ikke no solid fundament å leve fra. Det er ikke pengene sin skyld. Alt starter på innsiden.
Samme historie gjentar seg helt til det smerter nok, helt til det ikke er noen flere steder å gjemme seg. For meg handlet det om penger, for deg kan det være mat, personer, situasjoner eller noe annet som er din begrensning og ødeleggende avhengighet.
Ettersom tiden gikk så dedikerte jeg meg til en daglig Kundalini Yoga praksis. Alle mine illusjoner ble sakte men sikkert smeltet bort. Smertefullt, og noen ganger ville jeg bare ikke se og forsvant inn i nye avhengigheter.
Jeg lengtet etter å lære mer og fordype meg i Kundalini Yoga så jeg bestemte meg for å ta utdanningen.
Tiden var kommet for å ta oksen med hornene. Jeg satte en intensjon om å manifestere 40 000,- for å dekke Kundalini Yogalærer utdanningen sånn at jeg denne gangen ikke lånte penger. Jeg mediterte og gjorde yoga hver dag. Jeg var i full tillit. Til min store overraskelse så manifesterte jeg etter 40 dager 480 000,- Det var veldig mye mer enn jeg hadde spurt om, men jeg var selvsagt veldig glad for disse pengene.
Jeg brukte pengene på å betale utdanningen, til å betale en teaterforestilling som jeg satte opp på Grusomhetens Teater i Oslo, ett yogaterapi kurs på Bali, workshoper og en katastrofal konsert med en kundalini yoga musiker. Jeg visste ingenting om hvordan jeg skulle bruke pengene smart, eller hvordan jeg skulle få dem til å vokse, så etter 2 år hadde jeg brukt alle pengene. Jeg hadde til og med en høyere gjeld nå enn jeg noen ganger har hatt.
900 000,- kroner var min gjeld på nå for å være helt eksakt. Jeg eide ingenting, hadde ikke jobb og var helt fortapt.
Nå var det en eksistensiell krise. Jeg møtte veggen, knakk sammen. Mørket som tok meg var som en lang, tung, hard og kald vinter i nord. Følelsesmessig var jeg overveldet av bekymringer og angst. Jeg våknet midt på natten i frykt for at jeg ikke skulle klare å få alt til å gå opp. Jeg var sint på meg selv for at jeg hadde tillat at det hadde gått så langt. Nå var det en liv eller død situasjon.
Gjennom egne valg og mitt elendige forhold til penger var jeg nå helt nedbrutt. Liggende i rennesteinen.
Selv om jeg forstod prinsippene i å manifestere så ble jeg styrt av generasjons traumer, usannheter om penger som jeg hadde arvet fra min familie.
Manifestering handler om mer enn å spørre og å motta - det handler også om å transformere generasjons traumer og stå på skuldrene av nye sannheter. Historien repeterte seg selv, og med økende kraft. Helt til jeg tok grep. Jeg måtte ta grep. Det fantes ikke noe som helst valg. I stedet for å behandle pengene som en rosa elefant i rommet så måtte jeg nå male den grå og se hva som var virkeligheten.
Sakte men sikkert bygget jeg et nytt forhold til penger, og idag lever jeg etter evne med en konstant og positiv flyt med penger. Jeg har endelig kontroll på pengene, pengene har ikke lenger kontroll på meg.
Min reise med penger har lært meg å lytte til intuisjonen, stå i min egen kraft, ha respekt og ansvarlighet med penger. Planlegge og følge planen. Det har lært meg medfølelse, takknemlighet, ydmykhet, tilgivelse og det har lært meg hvordan jeg kan kontrollere egne tanker og følelser. Dette er i sannhet en åndelig oppvåkning som har gitt meg store gaver både privat og i businessen.
Jeg lever nå drømmelivet. Det var ikke et stort flott slott i Frankrike, eller en villa i Malibu som trengtes. Drømmelivet handlet om å komme hjem til meg selv og la livet utfolde seg fra hvor jeg er, ikke hvor jeg ser andre er. Det betyr ikke at drømmen om et hus på en klippe ved havet er borte, men jeg lever ikke for å oppnå drømmer. Jeg lever for å være i drømmen og da kan det plutselig dukke opp et hus på en klippe ved havet.
En liten sluttreplikk bare: Kundalini yoga har helt klart vært det aller viktigste verktøyet jeg har brukt for å komme hit jeg er i dag, men det er en ting til. Jeg laget meg et budsjett, i et excel ark. Jeg lærte at har du budsjett (ikke bare i hodet) så er du som styrer dine penger. Har du ikke budsjett så er det pengene som styrer deg.
3 kommentarer
Hei Lill :)
Tusen takk for fin lesing. Kjente meg sånn igjen .
klem fra Trine
Takk for tilbakemelding :)
Takk for deling - viktig og gjenkjennende tema! Wenche:)
Legg igjen en kommentar